Tecumseh er en amerikansk by og administrativt centrum for det amerikanske county amtet Johnson County i staten Nebraska.
Tecumseh er en amerikansk by og det administrative sentrum for det amerikanske fylket Johnson County i delstaten Nebraska.
I 2010 havde byen et indbyggertal på 1.677.
I 2010 , hadde byen en befolkning på 1.677.
Ekstern henvisning
Ekstern lenke
Benito Mussolini, leder af det italienske fascistparti Partito Nazionale Fascista, Cesare Maria De Vecchi og Michele Bianchi foran partiets militært organiserede "sortskjorter" (camicie nere) under marchen mod Rom i 1922.
Benito Mussolini, leder for det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascista, Cesare Maria De Vecchi og Michele Bianchi foran partiets militært organiserte «svartskjorter» (camicie nere) under marsjen mot Roma 1922.
Sortskjorterne kan havde haft omkring 200.000 medlemmer, hvoraf opimod 30.000 deltog i marchen.
Svartskjortene kan da ha hatt rundt 200 000 medlemmer, hvorav inntil 30 000 deltok i marsjen.
Sorte skjorter blev anvendt af flere grupper i fascistpartiet, som disse medlemmer i avanguardisti, foreningen for drenge i alderen 14-18 år indenfor børne- og ungdomsorganisationen Opera Nazionale Balilla (ONB).
Svart skjortefarge ble brukt av flere grupper i fascistpartiet, som disse medlemmene i avanguardisti, foreningen for gutter 14-18 år innen barne- og ungdomsorganisasjonen Opera Nazionale Balilla (ONB).
Alessandro Pavolini og medlemmer i hans Brigate Nere ("sorte brigader") i 1944, i den tyskkontrollerede marionetstat Salò-republikken i Norditalien fra 1943 til 1945.
Alessandro Pavolini og medlemmer i hans Brigate Nere («de svarte brigadene») i 1944, i den tyskkontrollerte marionettstaten Salò-republikken (Salò-republikken) i Nord-Italia fra 1943 til 1945.
Sortskjorter (på italiensk camicie nere, forkortet CC.NN., i flertal, camicia nera i ental) var kaldenavn for Benito Mussolinis væbnede, uniformerede grupper som deltog i marchen mod Rom, fascistenes statskup i Italien i efteråret 1922, og som i 1923 blev samlet i Den frivillige milits for national sikkerhed (Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale, MVSN).
Svartskjorter (på italiensk camicie nere, forkortet CC.NN., i flertall, camicia nera i entall) er kallenavn for Benito Mussolinis væpnede, uniformerte grupper som deltok i marsjen mot Roma, fascistenes statskupp i Italia høsten 1922, og som i 1923 ble samlet i Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet (Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale, MVSN).
MSVN var fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas paramilitære milits som især udførte politiopgaver og i 1924 blev indlemmet i landets væbnede styrker. Der kæmpede militære enheder af "sortskjorter" både den anden italiensk-abessinske krig, den spanske borgerkrig og 2. verdenskrig.
MSVN var fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas paramilitære milits som særlig utførte politioppgaver og i 1924 ble innlemmet i landets væpnede styrker; det kjempet militære enheter av «svartskjorter» i både den andre italiensk-abessinske krig, den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig.
Tilnavnet skyldes militsens sorte uniformskjorter, en farve fascistene havde lånt fra Arditi specialstyrkerne, som blev oprettet af den italienske hær i 1917.
Tilnavnet skriver seg fra militsens svarte uniformskjorter, en farge fascistene hadde lånt fra Arditi, elitetropper som ble opprettet i den italienske hæren i 1917.
Arditi ("de modige") blev også kaldt Fiamme Nere ("sorte flammer") efter de sorte kravemærker på uniformerne.
Arditi («de modige») ble også kalt Fiamme Nere («svarte flammer») etter de svarte kragemerkene på uniformene.
Disse soldater bar desuden sorte bløde fezer med dusk og et mærke som forestilede et kranium med en dolk i munden.
Disse soldatene bar i tillegg svarte, myke fesser med dusk og et merke som forestilte en hodeskalle med dolk i munnen.
Den sorte farve blev desuden brugt i de italienske fascisters flag, som ellers var dekoreret med fasces, en økse i et knippe pinde.
Den svarte fargen ble dessuten brukt i de italienske fascistenes flagg, som ellers var dekorert med fasces, ei øks i et knippe pinner.
Sortskjorter
Svartskjorter
Den italienske politiker Benito Mussolini og hans fascistiske "sortskjorter" (camicie nere) fotograferet under marchen mod Rom, statskuppet i 1922.
Den italienske politikeren Benito Mussolini og hans fascistiske «svartskjorter» (camicie nere) fotografert under marsjen mot Roma, statskuppet i 1922.
Omkring 25 000-30 000 sortskjorter og (fascistiske gadekæmpere) deltog.
Omkring 25 000-30 000 svartskjorter og (fascistiske gatekjempere) deltok.
Den frivillige milits for national sikkerhed (italiensk Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale, forkortet MVSN) var en paramilitær og fascistisk organisation i Italien før og under 2. verdenskrig.
Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet (italiensk Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale, forkortet MVSN) var en paramilitær og fascistisk organisasjon i Italia før og under andre verdenskrig.
Militsen blev udelukkende brugt af fascistpartiet Partito Nazionale Fascista, og soldaterne sværgede troskab til partilederen Benito Mussolini, ikke til kong Viktor Emmanuel 3.
Militsen ble utelukkende brukt av fascistpartiet Partito Nazionale Fascista, og soldatene sverget troskap til partilederen Benito Mussolini, ikke kong Viktor Emmanuel III.
Militsen blev også kaldet camisie nere, «sortskjorter», efter farven på uniformerne.
Militsen ble etter hvert kalt camisie nere, «svartskjorter», etter fargen på uniformene.
Dette blev senere en fælles benævnelse for en række fascistiske organisationer i og udenfor Italien.
Dette ble siden en fellesbenevnelse på en rekke fascistiske organisasjoner i og utenfor Italia.
Militsen havde sin oprindelse i de paramilitære gadekæmperne squadristi, som blev grundlagt i 1919, og som i 1922 deltog i marchen mod Rom under Mussolinis statskup i efteråret. Samme år blev squadristi omorganiseret under navnet milizia, med underafdelinger kaldet bandiere.
Militsen hadde sin opprinnelse i de paramilitære gatekjemperne squadristi, som ble etablert i 1919, og som i 1922 deltok i marsjen mot Roma under Mussolinis statskupp denne høsten. Samme år ble squadristi omorganisert under navnet milizia, med underavdelinger kalt bandiere.
1. februar 1923 blev bevægelsen igen omorganiseret, etter en beslutning i Det fascistiske Storråd, og omdøbt til "den frivillige milits for national sikkerhed".
1. februar 1923 ble bevegelsen igjen omorganisert, etter en beslutning i Det store fascistiske rådet, og omdøpt til «den frivillige milits for nasjonal sikkerhet».
I de følgende 20 år blev korpset Mussolinis personlige hær, som skulle beskytte ham, men sortskjorternes indsats var ofte endnu dårligere end de regulære militærstyrkers, og de forhindret ikke, at han blev styrtet ved et kup i 1943.
De neste 20 åra ble korpset Mussolinis personlige hær som skulle beskytte ham, men svartskjortene innsats var ofte enda dårligere enn de regulære militærstyrkenes, og de forhindret ikke at han ble styrtet i et kupp i 1943.
Militsen eksisterede frem til den Italienske våbenhvile i 1943. Salò-republikken, som befandt sig i det nordlige Italien på tysk-besat område, omdannede militsen til Italiens republikanske nationalgarde.
Militsen eksisterte frem til den Italienske våpenhvilen i 1943. Den italienske sosialrepublikk som befant seg i det nordlige Italia på tysk-okkupert område, omdannet militsen til Italias republikanske nasjonalgarde. ldelige oppgjør med sosialistene vant de kontroll over deler av Italia.
Den italienske sosialrepublikk som befant seg i det nordlige Italia på tysk-okkupert område, omdannet militsen til Italias republikanske nasjonalgarde.
Marsjen mot Roma i oktober ble en maktdemonstrasjon som sikret Mussolini statsministerposten.
Maud var et skib, bestilt af Roald Amundsen til hans anden ekspedition til Arktis.
«Maud» var Roald Amundsens båt bygget for hans andre ekspedisjon til Arktis.
Maud ble bygget hos båtbygger Chr.
«Maud» ble bygget hos båtbygger Chr.
Jensen i Vollen, Asker, Norge.
Jensen i Vollen i Asker.
Den blev konstrueret og bygget specielt til Amundsens ekspedition gennem Nordøstpassagen.
Den var konstruert og ble bygget spesielt for Amundsens ekspedisjon gjennom Nordøstpassasjen.
Skibet blev søsat i juni 1917 og døbt af Amundsen selv ved at han knuste en isklump mod skibssiden: "Det er ikke min akt å håne den edle drue. Men allerede nå skal du få føle litt av ditt rette element. For isen er du bygget, og i isen skal du tilbringe din beste tid, og der skal du løse din oppgave.
Båten ble sjøsatt i juni 1917 og døpt av Amundsen selv ved at han knuste en isklump mot skutesiden:
Vraget af Maud, i Cambridge Bay (Victoria Island).
Vraket av «Maud», i Cambridge Bay (Victoria Island).
Mens de to andre polarskibe, Gjøa og Fram er godt bevaret for eftertiden i det historiske, maritime miljø på Bygdøy, fik Maud en anden og langt mindre glorværdig skæbne.
Mens de to andre polarskutene, «Gjøa» og «Fram», er godt bevart for ettertiden i det historiske, maritime miljøet på Bygdøy, fikk «Maud» en annen og langt mindre gloriøs skjebne.
Hun endte sine dage som vrag på en strandkant i Cambridge Bay på sydsiden af Victoria Island nord for Canada.
Hun endte sine dager som vrak på en strandkant i Cambridge Bay på sydsiden av Victoria Island nord for Canada.
Der ligger hun nå på havbunden etter at hun sank i 1930, og er et interessant objekt for dykkere som driver undersøisk arkæologi.
Der ligger hun nå på sjøbunnen etter at hun sank i 1930, og er et interessant objekt for dykkere som driver med marin arkeologi.
Efter gennemsejlingen af Nordøstpassagen som forløb med adskillige hindringer og forsinkelser fra 1918 til 1924, endte Maud i Nome i Alaska i august 1925 og blev solgt af Amundsens konkursbo.
Etter gjennomseiling av Nordøstpassasjen som forløp med atskillige hindre og varte fra 1918 til 1924, endte «Maud» i Nome i Alaska i august 1925 og ble solgt for Amundsens konkursbo.
Køberen var Hudson's Bay Company, som gav den nyt navn, Baymaud, og brugte skibet til transport langs nordvestkysten af Amerika og Canada.
Kjøper var Hudson's Bay Company, som gav den nytt navn «Baymaud» og brukte skuta til transport langs nordvestkysten av Amerika og Canada.
Efter en tid blev hun reduceret til radiostation og varelager.
Etter en tid ble hun redusert til radiostasjon og varelager.
Der har fra tid til anden været røster om at bjærge resterne og bringe dem tilbage til Norge, men hver gang forslaget er fremsat er det endt som en praktisk og økonomisk umulig affære.
Det har fra tid til annen hevet seg røster for å berge restene og bringe dem tilbake til Norge, men hver gang forslaget er satt frem er det sett på som en praktisk og økonomisk umulig affære.
Sidste gang i 1990 da Asker kommune købte skibet fra H.B.C., for een dollar, ble det estimeret at det ville koste 177.500.000 danske kroner at sætte vraget istand og få det transporteret til Norge.[2]
Siste gang i 1990 da Asker kommune kjøpte båten fra HBC for en dollar ble det estimert at det ville koste 230 millioner kroner å sette vraket istand og få det transportert til Norge.[2]
Det blev den 13. april 2011 kendt at Tandberg Eiendom AS, som umiddelbart før havde købt handelstedet Vollen i Asker, vil hente Maud tilbage til Vollen.[3] Projekt Maud Returns Home, ved projektleder Jan Wanggaard.
Det ble 13. april 2011 kjent at Tandberg Eiendom AS, som rett før hadde kjøpt handelstedet Vollen i Asker, vil hente Maud tilbake til Vollen.[3] Prosjekt Maud Returns Home, ved prosjektleder Jan Wanggaard.
Maud (skib)
«Maud»
Londontraktaten af 1839, også kaldet Den første Londontraktat, eller Konventionen af 1839, var en traktat, som blev underskrevet den 19. april 1839 mellem de europæiske stormagtenr og Det forenede Kongerige Nederlandene.
Londontraktaten av 1839, også kalt for Den første Londontraktaten, eller Konvensjonen av 1839, var en overensstemmelse som ble signert den 19. april 1839 mellom de europeiske stormaktene og Det forente nederlandske kongedømme.
Med aftalen anerkendte de europæiske stormagter Belgien som nation og anerkendte landets uafhængighed og neutralitet.
Ved avtalen anerkjente de europeiske statene Belgia som nasjon og anerkjente landets uavhengighet og nøytralitet.
Aftalen bekræftedet også Luxembourgs uafhængighed.
Avtalen bekreftet også Luxembourgs uavhengighet.
Traktatens vigtigste historiske betydning var Artikel VII som krævede at Belgien forblev neutral, hvilket bl.a. indebar at de underskrivende stormagter forpligtede sig til at forsvare Belgiens neutralitet i tilfælde af at landet blev invaderet.
Traktatens viktigste historiske betydning var Artikkel VII som krevde at Belgia forble nøytral, og ved implikasjon (underforstått) forpliktet de store landene ved sin signatur at de ville forsvare nøytraliteten i tilfelle av invasjon.
Siden 1815 havde Belgien været en del af det Forenede Kongerige Nederlandene.
Siden 1815 hadde Belgia vært en del av Det forente nederlandske kongedømme.
Med aftalen blev kongerigets sydligste provinster til kongedømmet Belgien, mens provinsen Limburg blev delt i en hollandsk og belgisk del.
Med avtalen ble Nederlandenes sydligste provinser til Kongedømmet Belgia mens provinsen Limburg ble delt i en nederlandsk og belgisk del.
Det samme skete med storhertugdømmet Luxemburg som mistede to-tredjedele af sit territorium til den nye provins Luxembourg i hvad der er blevet kaldt den "Tredje deling af Luxembourg".
Det samme skjedde med storhertugdømmet Luxemburg som mistet to-tredjedeler av sitt territorium til den nye provinsen Luxembourg i hva som er karakterisert som «Tredje delingen av Luxembourg».
Dette efterlod et storhertugdømme som kun bestod af en tredjedel af sit oprindelige område og kun havde halvparten af sin tidligere befolkning[1] og i personalunion med Holland, ved Vilhelm 1. af Nederlandene som havde den noget oppustede titel "konge-storhertug" (og tilsvarende titler for etterfølgerne Vilhelm 2, og Vilhelm III).
Dette etterlot et avkappet storhertugdømme som kun besto av en tredjedel av sitt opprinnelige område og bebodd av kun halvparten av sin opprinnelige befolkning[1] og i personalunion med Nederlandene ved Vilhelm I av Nederlandene som bar den noe oppstylte tittelen «konge-storhertug» (og tilsvarende tittel for etterfølgerne Vilhelm II og Vilhelm III).
Denne ordning blev bekræftet i Londontraktaten af 1867[2], også kaldet Den anden Londontraktat for at være analog til den af 1839, og varede indtil konge-storhertug Vilhelm 3. døde den 23. november 1890.[3]
Denne ordningen ble bekreftet av Londontraktaten av 1867[2], også kjent som Den andre Londontraktaten for å være analog til den av 1839, og varte fram til konge-storhertug Vilhelm III døde den 23. november 1890.[3]